Else Karlberg vokste opp i et vanlig norsk hjem på Hamar. Foreldrene var ikke kristne, og den eneste gangen de gikk i kirken var på julaften. For Else var det annerledes. Hun husker det som om hun alltid har vært kristen. Da hun var 10 år begynte hun i KFUK speideren. En dag kjente hun en indre stemme som sa «Jeg vil du skal bli misjonær».

– Da jeg fortalte det hjemme var foreldrene mine ikke begeistret. Så da ble det til at jeg ikke snakket om kallet med noen, forteller Else.

Hun tok sykepleierutdanningen i Molde. Etter pliktåret gikk hun lærerlinjen i et og et halvt år. Etter det var hun tilbake på sykepleierskolen som lærer og på fritiden var hun leder for SMR Molde.

– Etter to år som lærer begynte jeg på misjonsskolen hos Det Norske Misjonsselskap. Da tiden kom at jeg skulle reise ut kom jeg på bønnekortet til SMR – med uthevet skrift. Jeg har veldig mye å takke SMR for, sier Else.

– Hva bunner takknemligheten din i?

– At jeg ble bedt for! Det er jeg sikker på har betydd mye. Jeg husker så godt i Kamerun når det var sommerferie i Norge. De månedene var alt mye tyngre og vanskeligere enn resten av året. «Det er fordi bønnegruppene i SMR hjemme i Norge har sommerferie,» sa vi til hverandre. Slik var det hver sommer, forteller Else.

Ba om kunnskap

Hun reiste til Kamerun som misjonær i 1974. Der ble hverdagen veldig forskjellig fra det hun var vant med i Norge.

– Jeg hadde aldri lært å stille diagnoser eller å gi behandling. Men det måtte jeg. På det ene sykehuset jeg var hadde vi èn lege, og på det andre var vi uten lege flere måneder. Det var både frustrerende og vanskelig å kjenne på sin egen utilstrekkelighet. Jeg skulle ønske jeg hadde mer kunnskap.

Samtidig var det en fantastisk opplevelse av Guds hjelp. «Om noen blant dere mangler visdom, skal han be til Gud, som villig og uten å bebreide gir til alle, og han skal få.», står det i Bibelen. Jeg tror ikke Jakob tenkte på medisinsk kunnskap da han skrev det, men jeg opplevde det konkret mange ganger, forteller Else.

Når mennesker måtte opereres måtte de fraktes til et annet sykehus. Ofte gjaldt det kvinner som var gravide utenfor livmoren.

– Da jeg kom hjem til Norge igjen drømte jeg ofte om slike situasjoner om natten. I drømme kjente på frykten og engstelsen der kvinnene lå blødende og med store smerter på det åpne lasteplanet til pick-up’en. De skulle fraktes over 30 mil på hullete veier. Hvordan skulle det gå? Jeg prøvde å stable opp væske, glukose, saltvann og blod så godt jeg kunne. Hver gang ba jeg intenst om at Gud måtte hjelpe dem og bevare dem. Jeg visste ikke før jeg kom hjem til Norge hvor sterkt de situasjonene hadde gjort inntrykk på meg.

– Hvordan gikk det? Mistet dere mange?

– Alle kom frem til sykehuset. Og alle overlevde. Det var fantastisk å oppleve at det gikk så bra, sier Else og smiler.

Brev fra en fremmed

Det hendte også at en fødsel ikke gikk bra, og at barnet døde. Det var som regel fordi veien til sykehuset var for lang, eller kvinnene hadde ventet for lenge med å komme.

– Da gråt jeg. Jeg syntes det var forferdelig å miste et barn. «Ikke gråt», trøstet de pårørende meg. «Du reddet i hvert fall moren.» Jeg tror ikke jeg hadde greid tjenesten i Kamerun uten forbønn.

En dag fikk jeg et brev fra en pensjonert sykepleier. Vi kjente hverandre ikke. Hun skrev at hun hadde navnet mitt fra bønnekortet til SMR, og at hun hadde lest hilsenene mine i Misjonsringen fra misjonsarbeidet. En natt hadde hun våknet urolig. I tankene var hun blitt minnet om å be for meg. Hun lurte på om det hadde skjedd noe spesielt den natten?

Da jeg leste datoen ble jeg helt skjelven. Den natten hadde jeg hatt en veldig vanskelig fødsel. Barnet hadde tverrleie. Egentlig må man gjøre et keisersnitt da. «Nå må du minne noen i Norge om å be for oss,» sa jeg til Gud.

Fødselen gikk bra, og både mor og barn overlevde. Jeg delte brevet jeg hadde fått med medarbeiderne på sykehuset, og sammen hadde vi et takkemøte. Det er fantastisk – Gud er ikke avhengig av avstand for å gripe inn og gi hjelp. Gud er nær hos den som blir bedt for, samme om personen er mange mil unna!