– Jeg har alltid hatt stor tro for bønn. Det å be og samtale med Jesus, Guds sønn, fører meg nærmere Han. Det gir meg trygghet og fred. Jeg har tro for at Han gir svar og leder alt til det beste for oss. Jeg har fått merke hans ledelse gjennom hele livet, forteller Solveig Steinskog.

Hun vokste opp i et godt og harmonisk hjem med kristne foreldre og har hatt sin barnetro hele livet.

– Skal vi ha et godt forhold til noen, må man snakke sammen. Det er derfor svært viktig at vi har denne bønnemuligheten. Hos Han kan vi legge fra oss det som tynger og samtidig få be om alt vi har behov for å be om. Jeg har erfart at Han går med i både vanskelige og bedre tider. Vanskeligheter trenger vi av og til for kanskje på nytt å våkne opp og se hvilke oppgaver Han har lagt foran oss som Han vil at vi skal vandre i, mener Solveig.

Hun har fått mange konkrete bønnesvar. Et av dem forteller hun gjerne om. Det skjedde under pandemien.

– Man ble anbefalt å ikke reise så mye da. Jeg hadde bestilt billett sammen med ei venninne, ut der vi har vårt arbeid. Ingen anbefalte oss å reise akkurat da, på grunn av smitten. Da fikk jeg flere konkrete bønnesvar fra Guds Ord om at jeg skulle reise likevel. Jeg var verken usikker eller redd på den reisen, forteller Solveig.

Tarime Yrkesskoles venner

Stedet hvor de har arbeid heter Tarime og ligger i Mara fylke i Tanzania, nordvest i landet. Solveig og mannen Torgny reiste dit som misjonærer for Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM) i 1979. Der var de for NLM frem til 2009. Da bestemte misjonsorganisasjonen seg for å fase ut arbeidet i Mara. Solveig og Torgny følte at mye fortsatt var ugjort. De dannet foreningen «Tarime Yrkesskoles venner», og fortsatte arbeidet som NLM hadde startet. Nå har Tarime Yrkesskoles venner medlemmer over hele landet. Hvert år samler de inn flere hundre tusen kroner til arbeidet i Tarime.

– Sammen med den lokale lutherske kirken har vi bygd opp Samaritan Technical Secondary School i Tarime. De første årene jobbet vi der i lange perioder. De siste årene har vi vært der cirka syv uker sammenhengende, to ganger i året, for å følge opp skolen og menighetene i landsbyene rundt byen, forteller Solveig.

Mens Torgny jobbet som evangelist og ledet prosjektarbeidet og utbyggingen, startet hun opp en klinikk ved skolen i Tarime. I tillegg arbeidet hun litt på en mor/barn-klinikk i Tarime, samt var med på å følge opp arbeidet i landsbykirkene.

– I flere år sto jeg på bønnekortet til SMR. Det var godt å vite at medlemmer ba for meg. Gud har vært med i arbeidet vårt. Jeg er sikker på at bønnemøtene som SMR holder, har stor betydning både for de som ber og for dem som blir bedt for, sier Solveig.

Takknemlig for forbønn

Sykepleierutdannelsen tok hun på Menighetssøsterhjemmet i Oslo, nå kalt Diakonova, fra 1970-73. Siden gikk hun også på jordmorskolen på Bygdøy fra 1975-76.

– I 1978 flyttet jeg hjem til Soknedal igjen hvor jeg giftet meg og fikk familie. Det var da jeg kom i kontakt med SMR. De hadde en liten forening i kommunesenteret Støren. Jeg husker det var veldig fint, både på møtene på Støren og ellers, å være med og be for alle sykepleierne som var ute som misjonærer, forteller Solveig til Misjonsringen. – For min del har jeg også merket og følt det godt at jeg ble bedt for i tiden jeg var ute.